Kronikk: Fascisme på fremmars i Europa

Tross manglende oppgjør med sin fascistiske fortid, var Spania inntil i fjor ett av få land i Europa hvor ultrahøyre spilte en marginal rolle i politikken. Men ved parlamentsvalget i Spania 10. november fikk partiet VOX 15 prosent av stemmene, og ble landets tredje største parti.

Kronikk av Henning Solhaug
Publisert i Nettverk 6-2019, utgitt av EL & IT Forbundet

henning

Nå ser det ut til at den nye politiske situasjonen i Spania har bidratt til at venstresida har funnet sammen for å danne en koalisjonsregjering som kan stanse ultrahøyres vekst og politiske innflytelse. Om de vil lykkes er en annen sak, en regjering uten et klart flertall vil selvsagt møte betydelige utfordringer i et parlament preget av sterkt kryssende interesser. Ultrahøyre partier og politikere har betydelig framgang i land som USA, i en rekke latinamerikanske og europeiske land. De samarbeider etter hvert godt med den økonomiske eliten, og støttes også av konservative religiøse bevegelser. De forfekter en neoliberalistisk og nasjonalistisk politikk, hyller nasjonale symboler og militæret og angriper venstresida, fagforeningene, feminister og minoriteter. De har fått politisk makt i en rekke land, i koalisjon med den tradisjonelle høyresida og militæret og væpnede militser, som i Ukraina, Brasil, Honduras og nå sist Bolivia.

Mellomkrigstidens fascisme påførte folkene i Europa enorme lidelser, over 40 millioner drepte, titalls millioner hjemløse og traumatiserte, og enorme materielle ødeleggelser. Likevel vokser det altså på nytt fram beslektede bevegelser, som spiller på antikommunisme, fremmedfrykt og sosial nød. Lederne i disse partiene samarbeider tett og møtes jevnlig, blant annet møttes de i Milano før valgene til EU-parlamentet i mai i år. Og samarbeidet bar åpenbart frukter, i alle fall oppnådde de en betydelig oppslutning. I Tyskland fikk AfD 11 prosent av stemmene, i Frankrike ble RN største parti med over 23 prosent, i Italia stemte hver tredje velger Lega LN, og 6 prosent FDI. I våre naboland fikk SD 15 prosent av stemmene, i Danmark støttet over 10 prosent DF og i Finland fikk PS nær 14 prosent. Så kan vi legge til at i Norge sitter FrP i regjering. Samtidig med ultrahøyres framgang, faller den samlede oppslutningen om sosialdemokratiske og venstresosialistiske partier dramatisk.

I land hvor fascister eller ultrahøyre partier har tatt makten, har venstresida og fagbevegelsen vært de første ofrene. Organisasjonene har blitt forbudt og eiendelene beslaglagt, ledere og aktivister forfulgt og fengslet, satt i konsentrasjonsleirer eller likvidert. Nesten samtlige av de langt over 100 000 ofrene for fascismen som fortsatt ligger i massegravene i Spania er fagforeningsaktivister og venstrepolitikere. Den økonomiske eliten sto gjennomgående på god fot med fascistregimene. I Spania er de fleste store formuer bygd opp under Franco perioden. I Tyskland samarbeidet de store multinasjonale selskapene tett med Hitler og NSDAP helt fram mot krigsslutt. IBM hjalp Franco og Hitler med å registrere venstresida, fagbevegelsen, jøder og sigøynere. Ford og General Motor produserte militære kjøretøyer, Coca Cola produserte brus til tyske soldater og Associated Press bidro med positiv omtale og flatterende bilder av nazilederne. Sammen med store tyske selskaper, som Thyssen, BMW, IG Farben, Krupp og Volkswagen bidro de avgjørende til Hitlers krigsmaskinen. Til gjengjeld fikk selskapene tilgang til lukrative markeder og kunne bruke slavearbeidere og fanger fra konsentrasjonsleirene i produksjonen.

Dagens omfordeling mellom rike og fattige skyldes at neoliberalismen har blitt enerådende både politisk og økonomisk, eller som Margareth Thatcher triumferende slo fast, det er ikke noe alternativ til neoliberalismen. Venstresida har ikke lyktes med å utvikle troverdige alternativer til permanent massearbeidsløshet og utrygge jobber, angrep på faglige rettigheter, synkende reallønninger og pensjoner. Kriger og underutvikling har skapt store flyktningestrømmer, og sammen med deklassering av middelklassen og effektene av globalisering, skaper dette gunstige politiske konjunkturer for ultrahøyre. Verre er det at dagens politiske elite har beveget den tradisjonelle høyresiden lengre i retning av autoritære politisk bevegelser i frykt for opprør og for at radikale politiske skal få økt oppslutning i kjølvannet av kriser og arbeidsløshet. I dag er retten til å organisere seg og til å føre kollektive forhandlinger under press. Gjennom lovgivning og overkjøring av folkelige protester tvinger den politiske og økonomiske eliten gjennom privatiseringer og drakoniske budsjettnedskjæringer. Når protestene vokser, svarer makta med autoritære midler, det vil si omfattende maktbruk for å kneble motstandere, bruk av politi og militære for å slå ned demonstrasjoner, fengsling av demonstranter og skyhøye bøter. For å sitere Jose Saramago; ultrahøyre er ikke en fascisme som på trettitallet, med latterlige gester som å heve armen til hilsen. De vil ikke være en fascisme med svarte skjorter, snarere med Armanislips.

Ett av de største problemene vi står overfor er vår egen kunnskapsløshet om vår nære historie.

Av erfaring vet vi at om ultrahøyre får politisk makt, kommer det til å koste arbeiderklassen, fagbevegelsen og venstresida dyrt. Det er liten grunn til å tro at dagens fascister og de som står bak dem vil opptre annerledes enn de gjorde forrige gang de fikk makt. Det finnes en rekke fascistiske og halvfascistiske væpnede grupper med betydelig voldspotensiale. Blant annet valfarter europeiske fascister til Ukraina for å få inspirasjon og opplæring av Pravy Sector. Det vanskelige spørsmålet er hva som kan gjøres for å stanse ultrahøyres frammarsj. Ett av de største problemene vi står overfor er vår egen kunnskapsløshet om vår nære historie. Vi kjenner ikke til forbrytelsene som ble begått av fascistene, ut over kanskje noe om jødeforfølgelsene. Vi vet lite om utryddelsen av tillitsvalgte og aktivister i fagbevegelsen og av den politiske venstresida. Vi kjenner heller ikke til samarbeidet mellom storkonsernene, bank og industrikapitalen og fascistene, bruken av slavearbeidere og plyndringen av politiske motstandere eller okkuperte områder. Kanskje burde vi begynne med å ta løfte fram det historiske minnet, som i Spania.

Det er venstresidas oppgave å overbevise folk om at det nytter å mobilisere og organisere.

Neoliberalismen er et antidemokratisk system som flytter makt fra demokratiske organer over til en økonomisk elite, det såkalte markedet, som i kraft av sin materielle rikdom kan ta beslutninger eller presse fram politiske beslutninger som tjener deres interesser. Fagbevegelsen og venstresida må kanskje på nytt begynne å snakke om at vi lever i et klassesamfunn, et samfunn som systematisk tilgodeser de med økonomisk makt. Et mer demokratisk og rettferdig samfunn er selvsagt mulig, men da må vanlige folk igjen oppleve at det nytter å delta, at et mer demokratisk og rettferdig samfunn er innen rekkevidde. Og det er venstresidas oppgave å overbevise folk om at det nytter å mobilisere og organisere, at det er et reelt alternativ til dagens stadig mer autoritære neoliberalisme. Hvis ikke venstresida lykkes, er det gode grunner for å frykte for at ultrahøyre vil lykkes med sitt prosjekt.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s