Skrevet av Tone Sutterud, journalist og oversetter.

Søndag morgen åpner Henning Solhaug med en informativ gjennomgang av Spanias historie, om revolusjon, fascisme og folkelig motstand. Han forteller om den andre republikken, etablert i 1931, kuppforsøket i 1936 og den blodige krigen som general Francisco Franco erklærte seg som vinner av i 1939. Henning trekker trådene frem til i dag og viser hvordan denne første krigen mot fascismen har formet Europa og er en kamp som fortsetter den dag i dag.

Journalisten Carlos Hernandez de Miguel, forfatteren av boken «Los Campos de Concentracion de Franco», forteller om de 300 konsentrasjonsleirene som eksisterte i Spania fra 1936 til 1947, og de påfølgende arbeidsleirene som fantes frem til 1975. Han mener at 99% av spanjoler fremdeles er skeptiske til at leirene fantes, til tross for at det er dokumentert at minst 7000 ble sultet, torturert eller arbeidet til døde, og det egentlige antallet er mye høyere. Han begynte dette arbeidet etter å ha oppdaget at hans egen onkel hadde sittet i Mauthausen, og han skjønte hvor lite han visste om både sin egen og nasjonens historie, og begynte å etterforske den.

På ettermiddagen får vi foredrag av Aku og Ainhoa, som har gitt ut Nordahl Griegs bok Spansk sommer på norsk og spansk i samme bok. Ainhoa forteller om Nordahl Griegs deltakelse i de internasjonale brigadene og tilstedeværelse på kongressen for anti-fascistiske forfattere i Valencia i 1937. Aku forteller så om fotografen Walter Reuter, som rømte fra Nazi-Tyskland og ble den spanske republikkens offisielle fotograf. Hans levende bilder fra frontlinjen, av livsgleden og kampmotet til unge soldater, kvinner og barn i ruinene, er rørende og nære. Vi ser også bilder av Nordahl Grieg med andre skribenter og fotografer i Valencia, bl.a. Lise Lindbæk og Gerda Taro på kongressen, som trekker linjene mellom alt.

Politiske situasjonen i Spania

Mandag drar vi på undervisningssenteret til CCOO der vi får en gjennomgang av den politiske situasjonen i landet nå, og om den faglige kampen som presset fascist-regimet til å akseptere demokratiske reformer. Interessant å høre hvordan fagbevegelsen nå greier å få gjennom visse reformer under den sosialistiske regjeringen, til tross for motstand fra PP og Vox.

Cristina er oldebarnet til en kvinne som ble skutt av fascistene og lagt i en umerket grav sammen med sin sønn. Cristinas mormor har brukt hele livet på å prøve å finne levningene, og det var så stille i rommet at man kunne hørt en knappenål falle da hun viste de rørende bildene av utgravningen, og mormorens glede (tross alt) da hun endelig hadde funnet sin mor og bror og kunne stede dem til hvile i en ordentlig grav.

Besøket på kirkegården Almudena var også en sterk opplevelse, her så vi gravene til La Pasionaria, broren til Federico Garcia Lorca, general Enrique Lister og Timeoteo. Hans utgravning var sponset fullt og helt av forbundet, og Henning var til stede ved begravelsen til datteren, som også hadde brukt hele livet på å lete etter sin far og nå er stedt til hvile ved hans side. Vi besøkte også stedet hvor 4000 republikanere ble skutt, og en minnemur er satt opp, samt minnesmerket over de 13 Rosas. En utrolig rørende dag da noen tårer ble felt over alle grusomhetene fascismen har utført, som gjør at kampen mot den er viktigere enn noensinne.

Minnesmerket over brigadistene

Tirsdag åpner vi med et besøk på Ciudad Universitaria der vi ser minnesmerket over brigadistene som forsvarte demokratiet her under borgerkrigen. Mellom 35 og 75 000 frivillige fra bortimot 75 land kjempet her som frivillige til september 1938, da de ble sendt hjem, fordi Statsminister Juan Negrin hadde et fåfengt håp om at det skulle få Tyskland og Italia til å trekke seg ut av krigen da de kjempet på Francos side. La Pasionaria holdt talen da brigadene ble oppløst, og det er et sitat av henne på minnesteinen.

Regjeringspalasset

Neste stopp er Regjeringspalasset, en spasertur unna. På veien får vi oss alle en støkk, da Åge blir påkjørt av en motorsykkel og blir kjørt på sykehus. Heldigvis blir han friskmeldt av legene senere på dagen.

I regjeringsbygningen møter vi Fernando Martinez Lopez, fra statssekretariatet for det demokratiske minnet, som ble opprettet i februar 2020. Etter mange års kamp fra organisasjoner som ARMH vil staten nå endelig i neste uke vedta en lov som pålegger staten å betale for utgravningene av levningene i massegravene. Det er dokumentert at 114 000 ligger i massegraver i Spania i dag, og til nå har utgravningene vært gjort av frivillige organisasjoner som er avhengige av donasjoner fra solidaritetsfolk som fagforbundet. Utgravningene er et kappløp med tid, dels fordi loven kan bli reversert om Folkepartiet kommer til makten igjen neste år, og dels fordi de pårørende blir eldre.

Neste stopp er Spanias største fagforening UGT, på Escuela de Julian Besteiro, der vi treffer noen av lederne, som forteller oss om den 130 år gamle historien til forbundet. Med nesten en million medlemmer er de representert i alle Spanias 17 autonome provinser, selv om de under diktaturet også opplevde forfølgelse og eksil. Spesielt med Spania er det at når noe er forhandlet frem nyter alle arbeidere innen den aktuelle sektoren godt av det, enten de er medlemmer eller ei, likeså når noen har vunnet en rettssak om arbeidsbetingelser, noe som gjør at medlemsmassen skrumper inn.

Herfra drar vi med buss til Brunete 24 km utenfor Madrid, der ett av de største slagene under krigen i Spania fant sted i løpet av 19 dager i juli 1937. Mellom 25 og 37 000 falt her, og en betydelig andel var republikanere. Vi møter to arkeologer som siden 2019 har begynt utgravninger her, og levningene ligger bokstavelig talt rett under overflaten; bare på den timen vi er der, finner de to arkeologene flere menneskelige beinrester, to russisk-produserte patroner og en blodoverføringshylse.

Onsdag begynner med et foredrag av historikeren Pablo Sanchez Leon, som forteller om veksten til høyre og ekstreme høyrepartier i Spania og Europa. Han forklarer hvordan Folkepartiet kom fra forgjengeren Alianza Popular, og hvordan det ekstreme partiet Vox kom fra den situasjonen igjen, dessuten om opphavet til Podemos på venstresiden. På denne bakgrunnen forklarer han også hvorfor middelklassen er i ferd med å forsvinne.

Emilio Silva fra AMRH kommer etterpå og gir et inspirerende foredrag om grunnleggelsen av organisasjonen, som begynte med hans eget søk etter sin forsvunne bestefar, og som har vokst til den viktigste frivillige organisasjonen som leter etter forsvunne fra krigen i Spania. Han kommenterer også den nye loven og påpeker at rapporten nevner ordet «offer» 130 ganger og ordet «bøddel» 0 ganger. Dessuten hvordan det fremdeles ikke skal snakkes om krigen og hvordan Madrids historie for eksempel totalt utelater å nevne den, hvordan skattepenger brukes til å betale for Francos nye grav mens de pårørende til ofre i massegraver må kjempe om midlene til å finne dem. Hvis noen vil ha en guidet tur om hva som virkelig skjedde, anbefaler han Almudena Cros’ «Across Madrid». Se detaljer i reiseartikkelen Tone har lagt ut på Dropbox-siden.  

Valencia

Torsdag våkner vi i Valencia, som i ett år var hovedstad under krigen, da regjeringen flyttet hit på grunn av bombardementet av Madrid. Matias Alonso forklarer hvordan Spania var delt vertikalt. I vest var det ingen krig, fordi nasjonalistene tok denne halvdelen uten særlig motstand, men drepingen begynte med en gang. Republikanerne holdt den østlige delen, med de største byene Barcelona og Valencia. I midten lå Madrid, som var omringet av Francos styrker, og ble den første europeiske hovedstaden som ble bombet av Hitlers og Mussolinis flyvåpen. Rundt hele Madrid pågikk harde kamper, blant de blodigste slagene var Brunete og Jarama, der mange brigadister falt.

Matias forklarer også det som skal bli dagens tema; de tøylesløse massedrapene av republikanerne i Valencia etter at krigen var over, fordi Franco aldri tilga byens rolle som midlertidig hovedstad og sete for den republikanske regjeringen. Det spesielle med denne byen er altså at de fleste drapene ikke skjedde under krigen, men under diktaturet, til langt utpå 50-tallet.

Første utflukt er en omvisning i sentrum, der vi først får vite at den uvurderlige kunstsamlingen i Prado i Madrid ble flyttet hit for at den ikke skulle bli ødelagt av bomber. (Republikanerne ble for øvrig senere beskyldt for å ha stjålet kunsten og ikke berømmet for å ha reddet den). Vi får også se noen av husene der ministeriene lå, og hører at republikanerne fremmet kvinners rettigheter, tillot skilsmisse og abort, og hadde en av Europas første kvinnelige ministere.

Vandringen foregår ellers i fotsporene til Nordahl Grieg og de andre forfatterne og intellektuelle som var her på forfatterkongressen i 1937. Vi ser blant annet hotellet de bodde på, og den praktfulle bygningen der kongressen fant sted. Vandringen blir levendegjort av Mortens opplesing fra «Spansk sommer», med sitater som kan knyttes direkte til stedene vi står på.

Massegraver på Paterne

Vi drar så ut til Paterne, en kirkegård der tusener av republikanere ble henrettet og lagt i massegraver. I de tilfellene hvor den døde fikk en gravstein, var det helt til 1975 forbudt å sette skutt, «fusilado», på gravsteinen, man fikk bare sette «fallecido», død. I massegravene, som kunne være hele seks meter dype, ble ofrene stablet oppå hverandre. En grav inneholdt for eksempel 175 ofre, hvorav 37 var blitt henrettet 14. juni 1940 for å feire at Hitler hadde inntatt Paris.

Vi går så gjennom en skog til en mur som var, i Matias’ ord, en «regelrett drapsmaskin». Muren fungerte som skytebane, men også som rettersted, hvor ofrene ble stilt opp på muren, skutt, så de falt og senere fraktet i hauger med lastebil til Paterne kirkegård, som beleilig nok lå en kort tur unna.

Møte med pårørende

Senere møter vi pårørende av noen av ofrene fra Paterne. Carlos og Carmen’ bestefar var en av de 37 som ble drept for å markere Hitlers inntog i Paris. Han var opprinnelig maler, men jobbet noen uker for kommunen som skatteinnkrever og ble skutt fordi han hadde «stjålet penger fra folk». Tina Rabanals bestefar var en viktig kulturpersonlighet, og ble beskyldt for dobbeltmoral, for å være tro mot arbeiderne og idealene når han som kunstner burde holdt seg til sin egen klasse. En av torturmetodene brukt mot ham var at han måtte spise aviser. Tinas far ble skutt fordi en av sønnene hans var i geriljaen, og siden de ikke fikk tatt ham, tok de faren i stedet. Familien ble fortalt at han hadde hengt seg i skolissene sine (han hadde hatt på seg sandaler). De tre familiene var blant de som kontaktet ARMH og etter hvert fikk svar på hva som egentlig hadde skjedd. Matias presiserer at juridisk sett er det viktig at familiene går til aksjon og ikke organisasjonen, men det ARMH kan gjøre er å støtte deres kamp fullt ut.